I plysjtordenvær
Utreiselengsel i ”National Geographic-look”? De konstruerte
landskapene av den norske kunstneren Nils Olav Bøe i Galerien
Blickensdorff viser tilsynelatende idyller, en romantisk verden av endeløs
utstrekning. Først vekker de lengsler etter ro, deretter blir
man forstyrret av dens kliniske renhet.
En campingvogn badet i et varmt rødlig lys fra aftensolen er
det eneste fikseringspunkt i et nesten uendelig vidt landskap. Ikke
en menneskesjel er å se. Bare noen klesplagg på en snor
utspent mellom campingvognen og en stolpe antyder en tilstedeværelse
av beboere. Flyktig betraktet kunne dette estetiske bilde stamme fra
en utgave av National Geographic og røre ved vår utreiselengsel,
fordi overalt er det bedre å være enn der vi er.
Men her er alt fake. Nordmannen Nils Olav Bøe har arbeidet med
multimedier siden 1986, hvor bruk av kamera utgjør det seneste
trinnet i den kunstneriske prosessen. Han fremstiller idealiserte landskaper
i små modeller, belyser dem pinlig nøyaktig og deretter
fester dem på filmen med liten dybdeskarphet. Disse bildene av
fortrollede landskaper, som fremstiller jordbruks- eller forstadscener
med en kornsilo eller en betongbygning –på et vis kaldere
og gråere på fotografiet – balanserer på terskelen
mellom surreal og real. Ved første øyeblikks betraktning
kan bildene vekke lengsler etter orden, idyll, grenseløs vidde
og ro, før det klinisk rene med sin mangel av indisier på
et sivilisatorisk liv kommer ødeleggende inn i forgrunnen.
Utstillingen i Galerien Blickensdorff er den første presentasjonen
av Bøe i Tyskland. Hans bilder som minner om filmscener hensetter
en ikke bare i et uendelig virkende rom, det virker som om de inneholder
et annet tidsbegrep. Fokuset er konsentrert mot et sentrum, omgivelsene
virker som å bestå av et grenseløst og tidløst
rom. I henhold til katalogen er kunstneren fascinert av Tarkovsky og
Lynch, og bruker landskapet som assosiativt utgangspunkt til refleksjoner
omkring realitet. Mens Thomas Bernhard i sin diktning unngikk alle naturbeskrivelser
på det strengeste og heller reduserte alt til menneskenes karrige
og heslige tilværelse og interaksjon, går Nils Olav Bøe
åpenbart motsatt vei i sine mennesketomme bilder.
Bøe filmet en av sine modeller med kamera for å vise denne
kamerafarten datagenerert som en DVD-projeksjon. I filmversjonen flyr
landskapet forbi, som om det sees fra en bil- eller togreise. Hvis man
selv er i bevegelse, stivner det statiske enda sterkere og vekker inntrykket
av homogenitet og modellandskap, som vi kjenner fra modelljernbanen
i barnerommet. Wolfgang Herrndorf refererer til denne analogien i sin
debutroman ”In Plüschgewittern”: ”Det har en
skremmende likhet med disse Faller modellandskaper som vi satte sammen
som barn, med hus til 5,95 mark med forskjellige pappgardiner og trær
av mose. Men det var jo heller ikke så rart, disse modellene var
jo veldig fine.”
Andre arbeider av Bøe som ikke vises i utstillingen åpenbarer
tydeligere sin modellkarakter og bevarer sin tredimensjonalitet. Små
øyer i glassmontre, denne gang befolket med mennesker. Et triks
som også brukes i teatret: Et utsnitt av samfunnet fortettes i
et begrenset og oversiktlig rom, på samme måte som et forsøk
i et laboratorium.
En side av den unge samtidskunsten fanger inn politiske handlinger og
sosiale protester ved hjelp av dokumentasjon, og prøver å
forstå denne virkeligheten som en performativ handling ved å
overføre den inn i utstillingsrommet. Nils Olav Bøe representerer
den andre siden: Han bygger realiteter ved hjelp av modeller. Denne
fremmedgjøringen stimulerer også til kritiske refleksjoner,
men uten å angi en bestemt retning på forhånd.
Nils Olav Bøe: "Constructed Landscape". Til 2. April,
Ti.-Fr. kl. 14-19, Lø. kl. 12-17, Galerie Blickensdorff, Auguststr.
65
taz Berlin lokal Nr. 7611 fra 10.3.2005, side 27, 133 linjer (Kommentar),
MATTHIAS REICHELT
|